Forrige uke inntraff en serie utrolige hendelser. Ikke i verdenssammenheng altså. Sånn sett var det mye viktigere ting som skjedde forrige uke enn det jeg skal fortelle om nå. Dette handler om kjendiser og kjendiseri, slik som å være på TV. Den første hendelsen dreide seg om akkurat det. Forrige uke ringte nemlig NRK.

… og de gjorde de. For å fortelle at de hadde tatt med Susanne Kaluza istedet.

Nå som jeg har kommet over det verste sjokket, har jeg skjønt at jeg egentlig godt kunne tenkt meg å være på TV. Spesielt hvis jeg får snakke om de tingene jeg bryr meg om og synes er viktige. Etter at jeg begynte å jobbe i TV selv virker det heller liksom ikke så stort og skremmende lenger. Eller… Nå løy jeg litt. Før virket det helt hinsides skummelt (og urealistisk) å være på TV. Nå gir det meg bare mild panikk.

Hendelse nummer to var denne:

Altså:

Det er bare noen få ledd unna at en ekte kjendis synes jeg er kul!

Den siste hendelsen, og den aller største av de tre, var denne:

KNUT OLAV ÅMÅS! Han er en bauta i Norsk kulturliv. Av mine beskjedne 200 følgere, er altså en av dem Knut Olav Åmås. Det er en veldig høy prosentandel Knut Olav Åmås. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har blitt besatt av at Knut Olav Åmås skal synes jeg er kul. Jeg er ikke så flink til å være kul under press. Jeg plumper alltid ut med noe rart. Kjenner jeg meg selv rett, vil dette være et sannsynlig utfall:

Livet som nestenkjendis er fryktelig krevende.