Påsken er den aller beste ferien. I min familie har det aldri blitt forventet at man skal gjøre noe i påskeferien. Påsken er vakuum. Ihvertfall for den kvinnlige delen av familien. Min far har riktignok gjort noen forsøk på å endre trenden opp igjennom tiden, uten hell. Familien har forblitt uberørt av skihysteriet.
Jeg så frem til 6 dager med Game of Thrones, pysj, toblerone og minimal fysisk aktivitet, men skjebnen ville det annerledes. Jeg har jo tross alt blitt innviet i en ny familie, og jeg er veldig opptatt av at de skal like meg.
Jeg vokste opp i Ski, 20 minutter med tog fra Oslo. Jeg har hytte ved havet, 1 time unna Ski. Min komfortradius er relativt snever. Fjellet er langt borte og høyt oppe. Det er kaldt der. Jeg er skeptisk til å frivillig flytte meg til kalde steder langt borte.
Ekstreme tiltak måtte til for å overleve turen opp.
Til slutt ankom vi det majestetiske norske fjellet med den mindre majestetiske norske hytten.
I motsetning til folk flest er jeg for å bygge feriehus, som et alternativ til hytte. Jeg liker innlagt vann, innedo, Internet og strøm. Jeg liker også komfortable sengeløsninger. Hytter har sjeldent komfortable sengeløsninger.
Jeg er heller ikke spesielt glad i vintersport. Generelt er jeg lite glad i ting som er kaldt, i tillegg til at jeg er ganske dårlig til å stå på ski.
Jeg fant også ut at jeg greide å få med meg pappas ullundertøy da jeg flyttet hjemmefra. Det har gylf. Jeg var ikke overbegeistret over å måtte gå med gylf-undertøy.
En annen ting er at jeg har en ekstrem frykt for å få gnagsår. Dette etter at jeg gikk over dovrefjell med speidern. Jeg hadde fått nye militærstøvler. Det tok 30 minutter fra begynnelsen av turen til det verste blemmehelvete jeg noensinne har opplevd. Jeg tror jeg er så redd for å få gnagsår, at jeg ubevisst fremprovoser dem.
En skitur for meg har normalt dette hendelsesforløpet:
Jeg var heldigvis smart nok til å armere føttene med diverse gnagsårplastere og tape denne gangen, så jeg overlevde uten varige men.
Dagen etter skulle vi i slalåmbakken. Jeg har et anstrengt forhold til fart. Jeg liker å bevege meg langsomt og kontrollert. Å kaste seg nedover en skråning med glatte planker på beina er alt annet enn langsomt og kontrollert.
I tillegg har jeg traumatiske minner fra da min far skulle (på et heller lite pedagigisk vis) lære meg kunsten å stå på slalåm.
Jeg har aldri følt meg nærmere døden.
–
Til tross for mine uheldige opplevelser med ski og vinterrelaterte aktiviteter, var det faktisk hyggelig på fjellet. Det skadet ikke at Nikolais familie hadde det største påskeegget jeg noensinne har sett. Jeg må innrømme at jeg koste meg, selv om jeg hadde gylf.