I disse Game of Thrones og True Detective-tider har jeg innsett noe kjipt. Jeg har blitt nervøs for å se nye filmer og serier. Det er ganske sprøtt, for det er en av de tingene jeg liker aller best. Igjennom film og serier har jeg opplevd sjelerøskende hendelser. Som 12-åring var jeg klar til å stå på barrikadene mot dødsstraff etter Den Grønne Mil. Jeg gråt meg i søvn da Donna Noble mistet hukommelsen i Dr. Who. Det tok måneder før sorgen etter siste episode av Six Feet Under helt slapp taket. Robotkjærligheten mellom Pixars Wall-E og EVE var mer ekte enn noe jeg hadde følt på den tiden.
Likevel har jeg altså blitt litt nervøs. Jeg vegrer meg. Når folk spør meg om jeg vil se en film eller serie jeg ikke har sett, føles det tryggest å si nei før jeg har gjort litt research. For mellom historiene om heroiske dødsfall og nusselige forelskede roboter er det så mye kløft og lår og rumpe at jeg blir helt uggen. Damene renner ut av skjermen. De har i tillegg omtrent like mye å si for historiens utvikling, som pyntepalmen på hovedpersonens kontor.
Før var det plagsomt, nå synes jeg det er helt dustete.
Før var det plagsomt, nå synes jeg det er helt dustete.
Mange av dagens serie- og filmskapere har attpåtil bestemt seg for at damene også gjerne bør skamsbankes og mishandles på det heftigste. (Samtidig som de er sexy, selvfølgelig. Ellers ville det jo ikke vært noe tess?)
… Usj.
Attraktive og misbrukte damer brukes nærmest som rekvisitter. Er ikke det innmari guffent? Jeg synes det er kjempeguffent.
Jakten på film og TV-serier uten unødvendig kløft, rompe og vold er en utfordrende affære. Det blir liksom en del mindre å velge i.
For det HAR blitt verre, har det ikke?
Innimellom lurer jeg på om det er meg. Er jeg for sensitiv? Jeg er jo en sånn som har nervene utenpå. Men så er jeg jo absolutt ikke imot nakne kropper. Det er de seksualiserte kroppene som er der for å være det, og kún det, jeg har et problem med. Og de er over alt! Selv på flyet hjem fra Mallorca, fullt av solbrente småbarnsfamilier, gnikket damene seg over de små TV-skjermene i filmen ”The internship”. Der tar Vince Vaughn og Owen Wilson med seg de ”nerdete” tenåringene fra google på strippeklubb, for å vise dem ”hvordan man har det gøy”.
Jeg tror den scenen må ha vart i minst 3 timer. Det var innmari lite gøy…
Jeg lever i et samfunn der jeg ufrivillig må se på stripping sammen med kjæresten min og småbarnsfamilier. Det er jo ganske sprøtt, er det ikke? Og den scenen er nærmest uskyldig i forhold til det som foregår i mange av de store seriene for tiden.
All kvinnehuden er ikke der for MEG. Det vet jeg. Det dukker ikke opp avkledde bryster i tide og utide, for at MIN filmopplevelse skal bli bedre. Men jeg lurer på om filmskaperne er klar over hvor mye det går utover meg. Alle de gufne følelsene og tankene jeg blir sittende igjen med? Og det største spørsmålet er: hvor er egentlig det mannlige publikumet disse damene er laget for? Alle de som mener film og serier blir bedre av unødvendig pupp? Eller enda verre: kraftig misbrukt og blodig pupp? Finnes de egentlig? Jeg tror ikke jeg har truffet noen.
—
PS: Hvis dere vil se en veldig veldig bra serie, anbefaler jeg DENNE