En av vinterjakkene mine har et irriterende hull i foret. Det har den hatt i et par år, men jeg har vært for lat til å fikse det, selvom det har vist seg å være et ganske stort irritasjonsmoment. Litt som at jeg ikke fikk meg til å skifte lyspærer på kjøkkenet før ALLE lysene hadde gått, og jeg måtte lage mat i mørket.
Hullet spiser opp IFA-pastiller, kvitteringer, mynter og andre mer eller mindre verdifulle småsaker. I løpet av de tre siste årene har det akkumulert seg en aldri så liten formue nederst i foret på høyre side.
Denne vinteren har jeg kontor på Karl Johan. Det å høres ut som en vandrende sparegris midt i Oslo sentrum, har vist seg å bygge opp falske forhåpninger blant byens vanskeligstilte.
Jeg er barn av det 21. århundre, og forbinder kontanter med hasjkjøp og mafiavirksomhet… og bugg til 1 krone, men det er lenge siden. Det er så mange skyggesider ved det å gi til tiggere, at jeg syns det er vanskelig å vite hva som er rett og galt. Jeg begynte å gi penger til veldedige organisasjoner, prøvde å ikke legge merke til tiggerne, og bestemte meg for at det gjorde meg til et godt nok menneske.
Men pengejakken og en dame på hjørnet av Fredenborgsveien endret på ting.
Jeg vet ikke helt hva det var. Kanskje det var fordi hun sa noe, eller fordi hun var alene og ikke en del av en stor påtrengende gjeng, eller kanskje fordi det snart er jul..
Jeg følte meg som et stort klirrende monster. Det ble så tydelig at jeg hadde masse penger, og hun ingen. Dagen etter tok jeg med meg en hundrelapp, men da var hun borte.
Jeg syns fortsatt det er vanskelig å gi, og ikke vite hvor pengene egentlig går. Men akkurat nå har jeg lyst til å være litt naiv, og gi en tier i ny og ne. Ihvertfall til jeg får fikset hullet i foret, og tømt jakken for ukjente rikdommer.
…Og så håper jeg hun i Fredenborgsveien kommer tilbake. Jeg har en hundrelapp til overs.