På onsdag var det Vixen Blog Awards. Jeg har hatt så mye å gjøre i det siste, at jeg nesten glemte å bli nervøs. Bare nesten, altså. Nervene slo inn tre dager før, da det plutselig ble veldig viktig og spennende og altoppslukende.

Jeg ble til og med ganske opptatt av hva jeg skulle ha på meg. Det er jeg vanligvis ikke, men så vanker jeg heller ikke noe særlig på steder der det er spesielt viktig. Vanligvis Peoples, Café Sara eller Politikern. Relatvt brunt og uglamorøst (og sjarmerende). Bloggerfest er i andre enden av skalaen, og jeg hadde jo ikke noe lyst til å se helt noldus ut på rød løper.

Jeg ville ha på noe som var kult og fint og morsomt, og helst ikke noe kort og trangt med høy sexyness-faktor. Da blir jeg ukomfortabel. Alt blir liksom dyttet og skvist i gal retning.

Ikke at det hadde vært så farlig om det var for kort eller for trangt eller for sexy. Muligens hadde ingen lagt merke til det. En gang fikk jeg nemlig høre at jeg har en slags magisk evne til å ikke være sexy, selv om alt tilsier at jeg burde være det.

Det kan godt hende hun som sa det bare ordla seg litt uheldig, og egentlig mente noe annet, men det får jeg nok aldri vite.

Jeg fant i hvert fall en fin kjole, og en masse Fretex-stæsj i sterke farger, sånn som jeg liker – og sa meg fornøyd med det.

Jeg tok med lillesøsteren min, som er mye hippere enn meg, i håp om at hun visste hvem de andre bloggerne var. Det gjorde hun ikke, men i løpet av kvelden greide vi i hvert fall å utvikle et system som skilte bloggerne fra venninnene til bloggerne.

Søsteren min hadde ikke noe speilreflekskamera, men hun gjorde så godt hun kunne, og knipset i vei med mobilen slik at jeg også skulle se litt viktig ut.

Jeg følte meg jo litt ute av mitt element. Som en fisk på land. Det må jeg innrømme. Plutselig befant jeg meg i en verden full av parfymeprøver, hudprodukter, amerikanske krøller og folk med mye lenger øyevipper enn meg.

Det hjalp med gratis Cava.

En annen ting som hjalp, var at jeg traff Tegnehanne. Hun var veldig morsom.

Jeg mistenker at jeg kommer best ut av den forvekslingen.

Etter det var det prisutdeling. «Årets nykommer,» som jeg var nominert til, var den første prisen som ble delt ut.

Jeg tapte, og ble omtrent like lite skuffa som alle de andre som ikke vant. Nå vet jeg akkurat hvordan OnklP må ha følt det.

Klart jeg hadde lyst til å vinne! Det hadde jo vært innmari gøy. Et ganske flott plaster på såret var at de som vant, Giggles & Dimples, trodde at jeg eller Pappahjerte kom til å vinne. Det må man jo ta til seg.

Tenkt at det nesten gikk. Tenk at dere fikk meg til Vixen Blog Awards –  et sted jeg aldri hadde forestilt meg at jeg kom til å havne. Verdener blandes. Det er ganske megastilig.

Om jeg hadde vunnet, skulle jeg vært litt sentimental og sagt dette til dere. Nå sier jeg det uansett: