Stakkars den hårete mannen og stakkars den hårete kvinnen

For en stund siden skrev A-magasinets journalist Bjørn Egil Halvorsen om den hårete mannen, som ikke får være hårete lenger. Samfunnet har nemlig bestemt at mannekroppshår ikke er så sexy. Nå skal manneskroget også barberes. Stakkas mannen. Bjørn skriver at dette kommer oppå en masse andre krav som også stilles til den moderne herren. ”Vi skal lage mat, vaske klær, bygge hus, mekke bil, ha ømt blikk, men bein i nesa, være myke som smør og staute som fjell. Idealet er maskulint, men velpleid, barskt, men fresht, dog ikke for femi.” Mannen føler seg presset og litt ulykkelig. Det skjønner jeg godt. Det er ikke noe greit å føle at man ikke strekker til.

Det finnes en annen gruppe som også føler mye press og at de ikke strekker til, og som har følt på det en stund. Det er kvinner. Akkurat derfor fikk den lille saken om den litt triste og hårete herren en del reaksjoner, og de har jeg lyst til å skrive om. For det blir ofte så innmari kronglete, dette her. Siden kvinnen har kjent på disse problemene veldig lenge, og kanskje til og med mener at mannen har en del skyld i at hun har det sånn, så synes hun ikke nødvendigvis så innmari synd på den hårete og ulykkelige herren. Ikke fordi hun ikke forstår hvor vanskelig han har det, men fordi hun synes han stjeler oppmerksomheten. Mannens nye problem er kvinnens gamle, og det er ikke løst enda. Hun synes kanskje i tillegg at mannen burde kommet på banen litt før han ble rammet selv.

…men mannen har det jo vanskelig likevel. Han er trist. Skal han ikke få lov til det?

1 2 3 4 5

Ikke lett.

Jeg tror det viktigste er å huske på at vi er på samme lag. Nå sitter vi med en del av de samme problemene, og har samme mål. Det som er vanskelig å finne ut av, er hvordan vi skal greie å snakke om dette, når utgangspunktet vårt er så ulikt. Vi må finne en måte å jobbe sammen på. Kvinnen må gi mannen rom, og ikke bagatellisere problemene han har. De er like ekte som hennes, selv om de er nye for ham. Mannen må anerkjenne at han kulturelt og historisk sett har hatt det bedre en kvinnen. Han må se at ved å hjelpe kvinnen frem, hjelper han også seg selv.

Sammen er jeg sikker på at vi kan finne frem til et hyggeligere samfunn, der det er rom for alle typer kvinner og menn. Både med og uten hår.

6

Les mer

Folk prater: Om duer og folkeskikk

Denne uken har jeg hørt mange historier. Det er stas. Jeg liker historier. Spesielt de som handler om rare mennesker som gjør rare ting. På slutten av sånne historier kan man nemlig le og tenke at når andre er så rare, så virker man nesten helt normal selv. Det er betryggende. Folk gjør virkelig mye rart. Noen ting er ikke bare rare, men også litt dumme. Det var for eksempel en som fortalte om en dame som stjal lasagne fra butikken han jobbet i. Hun så visst ikke ut som en som trengte å stjele lasagne ut av nødvendighet. Hun syntes vel bare det var bedre med gratis lasagne, enn lasagne man må betale for. Så sånn er det.

Ukens underligste historie var det søsteren min som fortalte. Hun hadde hatt et temmelig rart møte med en liten jente på Oslo sentralstasjon. En jente som ikke virket spesielt glad i duer (eller folk.) Søsteren min sto på perrongen, og ante fred og ingen fare. Så plutselig, helt ut av det blå, sparker jenta en due i ansiktet på henne.

due

 

Duen hadde det nok verst, stakkars, men søsteren min ble ganske paff hun også. Det er det jo lett å bli når man får en due rett i fleisen.

Jeg slutter aldri å bli overrasket over folk. Vi er så rare og forskjellige. Det er bra og spennende, men det er nok best om man prøver å begrense ting som fuglesparking og pastatyveri til et minimum.

 

duen

 

 

Les mer

Dum måkebæsj, dumt mørke og dumme følelser

På slutten av hver sommer pleier jeg å gi meg selv en skikkelig peptalk. Fordi etter sommeren kommer mørketiden, og den pleier å være så ugrei.

 

12

3

 

Jeg prøver å tenke oppløftende og motiverende tanker, og planlegger massevis av artige mørketidsaktiviteter. Dette skal gå så fint! Likevel renner alltid optimismen vekk i sørpe og sludd. Kristin, sjefen min (som har fått delta på motivasjonskurs med jobben og som er flinkere til å sortere tankene enn meg), sier at jeg er alt for analyserende av meg, og at det er derfor jeg alltid ender opp med å forvente det verste. Hun sier at jeg må ta kontroll over de dumme tankene, for ellers ender de opp med å bli virkelighet. Det sier Kristin. Kristin er en smart sjef, som bryr seg og ser folk. Sånne finnes det ikke så mange av. Verken blant sjefer eller andre. Hun har til og med satt en sollys-lampe på pulten min.

 

12

Så da er det bare å ta kontroll. Kjempelett! Det får jeg ikke til i det hele tatt. Kanskje jeg burde vært på de motivasjonskursene selv. Da jeg gikk til jobb forrige uke og tenkte på alt dette, ble jeg bæsjet på av en måke. Jeg tok det som et tegn.

 

4

5

6

 

Jeg er nok ikke den som er lystigst til sinns resten av året heller, så høsten skal ikke ha all skylden. Det ville vært urettferdig. Det blir bare litt ekstra grått, fordi jeg ikke kan fiske krabber, drikke rosévin i solen og gjøre de tingene som distraherer mest effektivt. Så da fyller hodet seg opp med bekymringer og uro. Det er jo så underlig, for det er ingen ting som er feil. Ingen har sagt noe stygt, banditter har ikke stjålet alle pengene mine, Nikolai liker meg fortsatt, folk leser og liker tegneserien min. Alt er fint og flott utenpå, mens inni er det slitsomt og rotete. Jeg sover ikke noe særlig, gleder meg ikke til tacofredag og er ganske nedfor. Sånn er det. Jeg vil ikke være sammen med noen, men jeg vil i hvert fall ikke være alene. Da blir det jo verre. Verden blir trang og vanskelig.

Det er som å leve i en dum og tung tåke.

 

7

8

9

10

11

 

Det jeg vet, er at det aldri varer for alltid. Noen dager er også bedre enn andre. Før fokuserte jeg mye på at alt var inni hodet mitt, og at det triste ikke var ekte. En psykolog sa det var en lur metode, men det fikk meg egentlig bare til å føle meg gal. Det hjalp ikke noe særlig. Nå har jeg bestemt meg for at jeg ikke er gal, og det føles absolutt som et fremskritt. Jeg tror heller det oppstår et eller annet galt i møtet mellom meg og verden. Det gir mer mening, selv om det egentlig ikke er noe særlig lettere å håndtere.

Vanligvis pleier jeg å avslutte alle innleggene med en slags konklusjon, eller i hvert fall et forslag på en løsning. Denne gangen går ikke det, for jeg har ingen enda. Jeg skal si i fra når jeg finner en.

 

Les mer

Om verdien av kløft, lår, vold og pyntepalmer

I disse Game of Thrones og True Detective-tider har jeg innsett noe kjipt. Jeg har blitt nervøs for å se nye filmer og serier. Det er ganske sprøtt, for det er en av de tingene jeg liker aller best. Igjennom film og serier har jeg opplevd sjelerøskende hendelser. Som 12-åring var jeg klar til å stå på barrikadene mot dødsstraff etter Den Grønne Mil. Jeg gråt meg i søvn da Donna Noble mistet hukommelsen i Dr. Who. Det tok måneder før sorgen etter siste episode av Six Feet Under helt slapp taket. Robotkjærligheten mellom Pixars Wall-E og EVE var mer ekte enn noe jeg hadde følt på den tiden.
Likevel har jeg altså blitt litt nervøs. Jeg vegrer meg. Når folk spør meg om jeg vil se en film eller serie jeg ikke har sett, føles det tryggest å si nei før jeg har gjort litt research. For mellom historiene om heroiske dødsfall og nusselige forelskede roboter er det så mye kløft og lår og rumpe at jeg blir helt uggen. Damene renner ut av skjermen. De har i tillegg omtrent like mye å si for historiens utvikling, som pyntepalmen på hovedpersonens kontor. 

Før var det plagsomt, nå synes jeg det er helt dustete. 
3
Mange av dagens serie- og filmskapere har attpåtil bestemt seg for at damene også gjerne bør skamsbankes og mishandles på det heftigste. (Samtidig som de er sexy, selvfølgelig. Ellers ville det jo ikke vært noe tess?)
… Usj.
Attraktive og misbrukte damer brukes nærmest som rekvisitter. Er ikke det innmari guffent? Jeg synes det er kjempeguffent.
Jakten på film og TV-serier uten unødvendig kløft, rompe og vold er en utfordrende affære. Det blir liksom en del mindre å velge i.
For det HAR blitt verre, har det ikke?
Innimellom lurer jeg på om det er meg. Er jeg for sensitiv? Jeg er jo en sånn som har nervene utenpå. Men så er jeg jo absolutt ikke imot nakne kropper. Det er de seksualiserte kroppene som er der for å være det, og kún det, jeg har et problem med. Og de er over alt! Selv på flyet hjem fra Mallorca, fullt av solbrente småbarnsfamilier, gnikket damene seg over de små TV-skjermene i filmen ”The internship”. Der tar Vince Vaughn og Owen Wilson med seg de ”nerdete” tenåringene fra google på strippeklubb, for å vise dem ”hvordan man har det gøy”.
Jeg tror den scenen må ha vart i minst 3 timer. Det var innmari lite gøy…
7
Jeg lever i et samfunn der jeg ufrivillig må se på stripping sammen med kjæresten min og småbarnsfamilier. Det er jo ganske sprøtt, er det ikke? Og den scenen er nærmest uskyldig i forhold til det som foregår i mange av de store seriene for tiden. 
All kvinnehuden er ikke der for MEG. Det vet jeg. Det dukker ikke opp avkledde bryster i tide og utide, for at MIN filmopplevelse skal bli bedre. Men jeg lurer på om filmskaperne er klar over hvor mye det går utover meg. Alle de gufne følelsene og tankene jeg blir sittende igjen med? Og det største spørsmålet er: hvor er egentlig det mannlige publikumet disse damene er laget for? Alle de som mener film og serier blir bedre av unødvendig pupp? Eller enda verre: kraftig misbrukt og blodig pupp? Finnes de egentlig? Jeg tror ikke jeg har truffet noen. 
PS: Hvis dere vil se en veldig veldig bra serie, anbefaler jeg DENNE
Les mer

Trøst når det blir mørkt og kaldt

Etter at jeg leste den fine artikkelen om Oddgeir Bruaset, fikk jeg Nikolai til å lese den også. Han syntes den var veldig fin, selv om han ikke ble like emosjonell av den som meg. Nå har vi blitt enige om å se oss igjennom alle sesongene med ”Der ingen skulle tru at nokon kunne bu” Fra begynnelse til slutt. Vi er allerede på sesong to av tretten.

 

1

 

Vi har en lang og langsom ferd foran oss.

Det er utrolig hvor mye livsvisdom og kloke samfunnsbetrakninger folk sitter med, selv om de bor på verdens mest øde steder. I går så vi en episode om en mor og en sønn som bodde oppi fjellene ved svenskegrensen et sted. Moren, Ingeborg, snakker på et tidspunkt om flykninger, eller ”fløktningan,” som hun kalte dem.

 

2

 

Tenk at hun som bor der oppe alene er så flink til å leve seg inn i andres situasjon. Flinkere enn mange av oss som nærmest bor oppå hverandre her nede.

Før jeg så denne episoden, hadde dagen egentlig vært ganske grå og kjip. Jeg hadde ikke sovet noe særlig. De siste kveldene har jeg ligget våken og tenkt på alt jeg burde ha gjort annerledes, slik jeg pleier å gjøre når det blir mørkt og kaldt ute. I tillegg har jeg blitt forkjøla, og da synes jeg alltid veldig synd på meg selv.

Ingeborg sa akkurat det jeg trengte å høre, på sånn hyggelig dialekt som gjorde det ekstra effektfullt:

 

3

 

Nå skal jeg bare bli kvitt denne forkjølelsen, så ordner ting seg nok.

Les mer
Laget på og brødskiver med peanutsmør