Denne uken måtte jeg gå rundt med blodtrykksmåler, etter at legen fant ut at jeg hadde mye høyere blodtrykk enn det en dame av min størrelse og fasong burde ha. Jeg møtte opp på legekontoret tidlig tirsdag morgen, og fikk utdelt min respektive måler. Den så ut som om den var laget før krigen en gang. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke skulle ta den av, og at den kom til å blåse seg opp og måle trykket en gang i halvtimen, helt til jeg skulle levere den tilbake dagen etter. En gang i halvtimen i 24 timer altså.

Jeg tror ikke jeg er så veldig redd for det å dø. Det jeg er redd for, er å dø på en måte jeg ikke har kontroll over. Det tenker jeg ganske mye på. Det er nok mest sannsynlig akkurat den måten jeg kommer til å dø på også, så sånn sett er jo det litt uheldig. Derfor liker jeg ikke å tenke for mye på alle de vikige organene som plutselig kan ta kvelden (men jeg gjør det hele tiden likevel.) Hjertet spesielt. Det er jo selve kjernen i kjøttmaskinen som er meg, og hvis det stopper så stopper alt annet også. Det er en tanke som gjør meg veldig urolig.

Så det å bli minnet på at jeg har et hjerte hver halvtime, var ikke akkurat noen høydare.

Det ble spesielt utfordrende på jobb.

…men natten var definitivt verst.

Nå skal det sies at både jeg og legen mistenker at dette kan være psykisk. For det hadde vært underlig om det var noe galt fysisk, siden jeg er temmelig ung og temmelig sprek, og det er ingen hemmelighet at jeg er litt frynsete mentalt. Men jeg vet ikke om jeg håper på at det er svaret akkurat. Jeg innbiller meg nemlig at det kan være vanskeligere å fikse.

Ikke alle tenker slik, riktignok. Noen tenker at så lenge kjøttmaskinen fungerer som den skal, så er alt helt topp. Null stress, joggedress.

Ikke rart at folk er opptatt av å få mentale problemer ut i lyset.

Jeg tror nok dette kommer til å gå bra, hva enn det er, men jeg merker altså at jeg heller håper på en mindre feil i maskineriet, enn en større i topplokket.

Jeg var ute her for litt siden, og havnet i prat med en fyr. Fantasiløs, som jeg ofte blir i nye sosiale situasjoner, begynte jeg å snakke om det som sto rett foran meg. Øl altså. Ikke det verste samtaleemnet, men jeg følte litt på at jeg kunne vært mer kreativ.

Nok om det. Det er ikke det dette handler om.

Jeg begynte å snakke om jobbpils. En hyggelig og sosial greie, som alle andre firmaer enn de jeg ender opp med å jobbe for, pleier å avslutte uken med. Denne gangen er det fordi jeg jobber i en avdeling med bare tre mennesker. Vi er så mye sammen, at vi kanskje ikke føler det helt pressende behovet for å se enda mer til hverandre. Dessuten er begge de to andre i avdelingen sjefene mine, så jeg er redd jeg hadde blitt for full og for ærlig og sagt noe dumt.

Det er heller ikke det dette handler om, så nok om det også.

Dette handler om samtalen med han fyren.

Det hele opplevdes som en slow-motion flystyrt. Litt lett turbulens førte til at begge motorene plutselig tok fyr før hele sulamitten raste i havet. En kjedereaksjon av temmelig håpløse utsagn, og det var ikke fordi jeg hadde valgt et fantasiløst samtaleemne.

Samtalen døde raskt etter det.

Jeg tror nok han mente å være morsom. Hvis han hadde sakket med noen andre enn meg, hadde han nok fått lov til å være det også. For folk som ham er morsomme, mens vi som protesterer blir sånne snerpete kjipinger. Tante Sofier som overreagerer. Æsj og usj.

Jeg synes bare det hele er innmari underlig. Folk bor ikke under steiner. Folk leser aviser, ser nyheter og er på internett. Folk vet at dette er problemer som ikke er til å kimse av, som han sa. I tillegg må jeg si at det var et temmelig sært valg av første samtaleemne, om det så hadde vist seg at han bodde under en stein. Jeg ville valgt noe hyggeligere. Trakasseringshumor fungerer dårlig som icebreaker.

Rart at han ikke skjønte. Han har vel valgt å ikke gjøre det. Rart at han ikke stoppet, da han merket han var på tynn is. Rart å tenke det er greit å inkludere en fremmed dame i en slags bifil sexfantasi, men han skjønte kanskje ikke at det var det han gjorde? Rart å spøke med tafsing og anmeldelser. Rart at han får være morsom, mens jeg må være sur. Rart at dette ikke er uvanlig.

Rart at folk ikke greier å leve seg inn i andres situasjon, selv når den blir så tydelig forklart for dem fra alle kanter. Veldig rart. Det skal man ikke kimse av.

—

PS:  Hvis du vil lese mer om hvor ugreit tafsing er, kan du lese denne artikkelen av Julie Nordtømme.