Jenny Jordahl24. februar 2013 20:34

Barn, trikk og kyllinger

Etter at jeg flyttet til Oslo har jeg blitt konfrontert med barn oftere enn da jeg bodde hjemme i Ski. Det er sikkert fordi det er trangere her. I Ski var f.eks alle butikkene ganske store, så en barnevogn tok ikke opp så mye plass. Derfor tenkte jeg ikke over barn så ofte. Her, når jeg skal kjøpe grandiosa på jokern rundt hjørnet, og alle frognerfruene med barnevogn skal kjøpe avocado samtidig, tar de opp mye plass. Så mye at det ikke er plass til meg i butikken, og jeg må kjøpe sushi istedet.

Livet er hardt.

Nå har jeg også blitt klar over at det finnes en annen type barn. Det er de som er litt eldre. De kan være alt mellom 7 og 13 år. Jeg ser ikke forskjell. De er ihvertfall slemmere enn de små barna. Her forleden dag tok jeg trikken. Jeg har alltid billett, men denne dagen hadde jeg gått tom for reisepenger. Jeg skulle bare tre stopp, og tenkte jeg kunne overleve angsten for billettkontroll og total ydmykelse den korte avstanden.

barn_1
Det var grusomt. Jeg håper de blir dumpa av alle de fremtidige kjærestene sine.
Når det er sagt, så finnes det ett barn jeg liker. Jeg har en kusine. Jeg liker henne selv om hun er et av de mest utspekulerte menneskene jeg kjenner. Hun ser ca slik ut:
Vi har på mystisk vis greid å bli venner igjennom krangling og kjekling. Hun lurer meg ofte inn i situasjoner hun vet hun kommer til å vinne. Jeg kan respektere det.
barn3
Vi kranglet lenge om hvem som vant kyllingkonkurransen. Jeg kapitulerte, for hun var sleip og sluttet å prate til meg i 20 minutter. Jeg var ganske gretten resten av den dagen. Jeg vant jo egentlig overlegent.
, , , , ,
Ingen kommentarer til Barn, trikk og kyllinger
Les mer
Jenny Jordahl17. februar 2013 21:34

Øl

Dette blir et veldig kort innlegg, fordi jeg har vært på by:larm i 4 dager. I dag er det søndag, og by:larm er over. Jeg er sliten. Jeg har spist mer lasagne enn jeg trodde var mulig, og greide på et eller annet vis å få i meg 2 kvikklunsjer og en halv pose french fries rett etterpå. Det var vondt og godt på en gang.

Grey´s anatomy fikk meg til å gråte.

Det kjennes ut som om noen har erstattet hjernen min med ost. Jeg skal aldri drikke igjen.

øl2
…Og slik har det gått i sirkel i fire dager. Det var kjempegøy, men jeg er ganske glad for at jeg kan sitte helt stille i dag.

 

, , , , , ,
Ingen kommentarer til Øl
Les mer
Jenny Jordahl11. februar 2013 12:51

Håndklær – roten til alt ondt

Jeg bor i et kollektiv. Det har mange fordeler. Jeg har f.eks en mistanke om at det er det eneste som holder meg fra akkutt mangelsykdom grunnet lite variert kosthold. Om jeg hadde bodd alene, og laget egen middag hver dag, ville min tacolompe/hamburger-diett tatt livet av meg.

Kollektivlivet har også sine utfordringer… Jeg har bodd med en danske i litt under et år nå. I begynnelsen var kommunikasjonen det vanskeligste. En normal samtale kunne være:
Meg: Jeg lånte litt smør av deg i går.
Dansken: Jeg er ked af det, men jeg fik ikke taget ud af vaskemaskinen
Meg: Du må bare låne hva enn du vil av meg, altså.
Dansken: Jeg tømte postkassen, der er et brev til dig
Meg: Jeg har melk. Trenger du melk?
…Jeg må forresten unnskylde dansken min i dette innlegget. Den er tatt direkte fra google translate.
Nå har vi ihvertfall begynt å forstå hverandre bedre. Jeg har oppdaget at hun er ekstremt ryddig. Jeg er også ganske ryddig, men det har vist seg at vi ikke oppfatter ryddig helt likt.
Kollektivet vårt ser ca slik ut:
Tidligere bodde jeg i et kollektiv som så ca slik ut:
Så når dansken reagerer slik:
Reagerer jeg slik:
Jeg forstår at jeg kan ha blitt litt miljøskadet etter kollektiv nr. 1. Det er likevel overraskende mange ting dansken ikke tillater.
Og sist men ikke minst:
Dette er et krav jeg kan forstå, siden badet vårt er ca like fuktig som en sump i Amazonas. Etter ti minutter lukter håndklærne fis. Problemene oppstod da jeg prøvde å vende meg av med å ha håndkle på badet. Adferdsmønsteret mitt tillater det ikke. Det å huske å ta med håndkle FRA soverommet og INN på badet HVER morgen fremstår like umulig for meg som å klatre K2 eller å la halvparten av grandiosaen ligge igjen.
Så jeg protesterte. Jeg, hold dere fast, lot håndkleet henge på badet.
Dette ble oppdaget… Og det ble deretter gjennomført nødvendige forebyggende tiltak fra danskens side.
katrine2
Hver morgen bruker jeg 10 ekstra minutter på badet for å gjøre dette:
En stund visste jeg ikke hvor håndklærne mine ble av. Jeg mistet 3 håndklær på 5 dager. Jeg forestilte meg lenge at noe slikt kunne ha skjedd.
Nå har jeg har funnet ut at de enten havner på knaggen i gangen, eller i det skjulte skittentøysskapet som ingen noensinne tømmer.
Jeg tenker at gaffatape og limpistol kan løse problemet.
, , , , , , ,
Ingen kommentarer til Håndklær – roten til alt ondt
Les mer
Jenny Jordahl3. februar 2013 12:11

Grandiosadesigner

Jeg er glad jeg er grafisk designer. Jeg er ganske sikker på at jeg egner meg bedre som designer, enn som f.eks hjelpepleier eller astrofysiker. Nå har jeg vært designer i 2 år, og det har gått ganske greit. Det er bare én ting… Et slags problem. Ikke et stort et. Kanskje mer en slags bivirkning.

Jeg skal prøve å forklare.

Generelt har jeg et problem med folk som kan ting. Ikke fordi det er dumt å kunne ting. Det er kjempebra! Men av en eller annen grunn syns jeg det er dødskjedelig at folk snakker om tingene de kan.

Jeg tror det kommer av en form for mindreverdighetskompleks. Jeg tenker at jeg må briliere med imponerende og uventet kunnskap tilbake. Dette føler jeg spesielt når jeg møter andre designere, som har resultert i at jeg går inn i en slags fornektende psykose når det blir snakk om design.
Jeg reagerer med en form for barnslig surhet, og syns andre designere er urteite. Jeg tror det er fordi de er veldig hippe. De snakker om så hippe ting, og har så hippe klær. Her for litt siden traff jeg en designer som hadde sokker og genser som matchet.
Jeg tror det forventes at designere skal bruke fritiden sin på design. Jeg bruker fritiden min på å finne ut av hvordan jeg kan transformere first-price fiskepinner om til taco eller pizza. Det oppstår derfor et enormt interesseskille når jeg havner i samtale med andre designere.
grandiosa2
Først tenkte jeg at det galt av meg å ikke være designer hundre prosent av døgnet. Jeg fikk dårlig samvittighet for å se mer på Grey´s anatomy enn Ted talks, lese Aftenposten mer enn Computer Arts og spise pizza (med kjøtt!) istedet for linsesuppe. Nå tenker jeg egentlig at det er helt ok. Jeg tror faktisk det gjør meg mye lykkeligere enn alternativet, og jeg blir en mye flinkere designer av å være lykkelig.

 

, , , , , , , ,
1 kommentar til Grandiosadesigner
Les mer
Jenny Jordahl27. januar 2013 15:23

Hypokondere og betalingsautomater

Jeg har aldri hatt ordentlig vondt. Jeg falt på rylleskøyter en gang og skrubbet opp knærne. Det er det vondeste jeg kan huske å ha slått meg. Jeg mangler derfor skalaen for hva slags type vondt som er alvorlig, og hva som ikke er det.

For en uke siden fikk jeg vondt. Det var en rar type vondt jeg ikke har hatt før, som gjorde meg uendelig bekymret.

RIP

Kvinneguidens beste forklaring var at jeg hadde svangerskapsforgiftning. Jeg var relativt sikker på at det ikke var tilfellet, så jeg bestemte meg for å dra til legen. Jeg hater å dra til legen av flere grunner. Hovedgrunnen er denne:

lege_sokker
Det gikk en gammel og senil mann rundt i venterommet da jeg satt der. Han spurte alle om noen kunne hjelpe ham. Det var hjerteskjærende. Så kom en sykesøster bort, og ga ham kjeft for å ikke ha på blå sokker. Etter det mistet en dame urinprøven sin på gulvet.
…
Grunn nummer to er at det alltid tar tid før man får time. Det er et problem, for da risikerer man jo at det har sluttet å gjøre vondt. Man møter opp helt frisk, og det er flaut. I et forsøk på å forhindre det spesifiserte jeg «grad av hast», slik det sto beskrevet i sms-bruksanvisningen til legesenteret.
Meldingen jeg sendte lød ca. slik.
MLEGE Jenny Jordahl
Veldig veldig veldig vondt i siden. Haster VELDIG!!!!!
…Jeg tror ikke de tok meg helt seriøst, for jeg fikk ikke time før 3 dager senere.
lege_sant
Det var ydmykende… I et desperat forsøk på å virke syk, viste jeg ham kuldeeksemet jeg har fått rundt øyet. Han virket ikke videre imponert.
Etter å ha dyttet og dratt i meg en stund, konstanterte han at jeg kanskje kunne ha fått «en rift i sidefileten». Jeg tror ikke det er en ordentlig diagnose.
Flau og frisk gikk jeg tilbake til venterommet for å betale. De har fått ny betalingsautomat på legesenteret. Den tar opp ca to kvadratmeter, durer som en hårføner og… hold dere fast… den snakker. Den står altså MIDT i venterommet og SNAKKER til deg. Jeg håper personen som solgte dem maskinen får rompebotulisme.
lege_maskin
Jeg har bestemt meg for å bytte lege.

 

, , , , , , ,
Ingen kommentarer til Hypokondere og betalingsautomater
Les mer
Forrige eller Neste
Laget på ♥ og brødskiver med peanutsmør