I fjor sommer flyttet Nikolai og jeg inn i Westye Egebergs gate. Tidligere har vi bodd i våre respektive kollektiv av ymse kvalitet, der renhold og ro ikke nødvendigvis har stått øverst på prioriteringslisten. En gang våknet jeg til et Tsjernobyl-lignende kjøkken, etter at noen hadde eksplodert espressokannen og stukket av. Alt smakte kaffegrut i evigheter etter det.
Her i Westye Egebergs gate er det annerledes. Her har vi en vaktester i første etasje og nyplantede tulipaner på gårdsplassen. Det er stille etter klokken 11 om kvelden, og vi har låste søppelsjakter slik at (gud forby) ikke rumenerne stjeler de utgåtte 3 for 2-kyllingfiletene våre.
Denne tilstanden av spøkelsesaktig velstand opprettholdes ved hjelp av oppslagstavlen i første etasje. Her kan roens voktere henge opp lapper om alt de ergrer seg over. Ved første øyekast kan det se ut som om alle lappene er ekstremt viktige. I hvert fall om du skal dømme etter antall utropstegn og bruk av signalfarger. Men nei… Lappens grad av viktighet defineres etter et svært intrikat system, laget for å skape total forvirring blant beboerne.
Dette omvendte systemet har gjort at jeg helt har sluttet å lese lapper.
I går overså jeg for eksempel lappen om at de skulle skru av vannet. Jeg er glad jeg vanligvis ikke lever et liv uten vann. Det var fælt.
Det verste var egentlig meldingen jeg greide å sende feil etterpå, da jeg skulle fortelle Nikolai at vannet var tilbake. Meldingen endte istedet opp hos en tidligere kollega.
Jeg har ikke så lyst til å tenke på hva han tolket ut av den. Det tok meg i tillegg tre timer før jeg skjønte at jeg hadde sendt den feil.
Jeg må si at jeg likevel foretrekker en forvirrende oppslagstavle over kyllingwok med ettersmak av kaffegrut.
Kanskje jeg skal henge opp dette innlegget på tavlen.