Tirsdag forrige uke hadde jeg fortsatt sommerferie, og satt på café med min nye gresk-engelske venninne Natalia. Hun snakket om at det virket så lett å lykkes i Norge, og hvordan så mange hun hadde blitt kjent med var publisert på et eller annet vis. Jeg svarte noe som ”Njaooo … ikke så lett vel?,” og kjente et lite blaff av misunnelse. To dager senere var Livet Blant Dyrene og kroppshåret mitt i Aftenposten. Tenkt det. Nesten magisk.
…Og serien havnet slettes ikke der av seg selv. Den havnet der fordi alle dere som leser bloggen likte den, syntes den var viktig og spredde den. Det synes jeg er ganske utrolig. Så jeg må bare si:
…Og serien havnet slettes ikke der av seg selv. Den havnet der fordi alle dere som leser bloggen likte den, syntes den var viktig og spredde den. Det synes jeg er ganske utrolig. Så jeg må bare si:
Så den havnet altså i avisen. Både på papir og på nett. Meg og kroppen, kroppen og meg – plutselig eksponert for kommentarfelt og troll og alt som hører til det store delt-på-internett-eventyret. Mange begynte raskt å mene noe om meg, kroppen og innlegge mitt. Mye bra, mye dårlig, og mye helt underlig.
Selv synes jeg at jeg var ganske tydelig i innlegget. Kort oppsummert handlet det om:
– Folk mener for mye om kroppene til hverandre, og vegrer seg ikke for å si det høyt
– Det er dumt at vi stiller så strenge kroppslige krav til hverandre
– Vi blir nok gladere både i andre og i oss selv om vi løsner litt på kravene. Vi er jo mer enn bare kropp
Ganske greit og rett frem. Eller? For det virket nemlig som om mange ble veldig forvirret. Nesten som om de hadde lest et helt annet innlegg.
Plutselig fikk jeg kommentarer som:
Hvis jeg ikke hadde vært meg og skulle gjenskapt tegneserien, og bare hadde hatt kommentarfeltet som referanse, ville den sett ca slik ut:
Så ja…
Mitt kommentarfelt var langt ifra det verste jeg har sett, verken på facebook uten moderering eller aftenposten.no der det ble moderert, men det var ikke så bra heller. Jeg kunne ønske de seriøse nyhetsaktørene styrte kommentarfeltet enda mer. Vanskelig spørsmål det der. Skal noen kunne velge ut hvilke meninger som skal bli hørt? Hvem? Hvordan skal det gå til? Jeg har sett nok film til å vite at det er risky bissniss.
Likevel mener jeg at det å styre en debatt med en slags debattleder bør være mulig, uten å bli helt Nord Korea. Gi de som kommenterer et puff i riktig retning, så de i hvert fall holder seg til tema. Gjør rom for konstruktiv diskusjon.
Jeg hadde veldig lyst til å delta i kommentarfeltet, men det ble raskt vanskelig å vite hvordan jeg skulle angripe monsteret. Plutselig gikk diskusjonen over i å bli noe så usunt som en kjønnskamp, med absurde sidesprang om at homoseksuelle har funnet opp skjønnhetstyranniet. Det ble bare så innmari fjernt fra den diskusjonen jeg ønsket meg, og som jeg håpet skulle bli tatt.
Det er synd at kommentarfelter ofte blir en lekeplass for de drøyeste. De kommer neppe til å løse noen verdensproblemer.
Takk til alle dere som likevel tok opp kampen. Dere er tøffe! Og takk til alle dere som likte og delte. Dette har vært innmari moro, og jeg håper vi er et par millimeter nærmere en litt hyggeligere verden.