Den siste uken har vært litt overveldende. Ikke sånn Justin-Bieber-på-turne-overveldende, men overveldende nok for en som ikke har vært i rampelyset før. I hvert fall ikke siden jeg var 12 og ble intervjuet om alver. Det var nervepirrende nok det altså, men ikke helt det samme.
Denne gangen har jeg ordentlige meninger, og det virker som om folk er interessert i å høre dem. Tenk, jeg har endelig en stemme som er bra nok, viktig nok og artig nok til å få oppmerksomhet. Det er ganske utrolig. Slik har det nemlig ikke alltid vært.
Så det er jo temmelig oppløftende!
Etter Aftenposten er det plutselig mange flere som er interessert i tegneserien og meg. Jeg har fått være med på helt nye ting. Det har vært ganske sprøtt, smigrende, gøy, rart og nifst på en gang.
Etter Aftenposten er det plutselig mange flere som er interessert i tegneserien og meg. Jeg har fått være med på helt nye ting. Det har vært ganske sprøtt, smigrende, gøy, rart og nifst på en gang.
I løpet av den siste uken har jeg:
Jeg er jo vant til å skrive og tegne i ro og fred, der jeg kan bruke laaang tid på å tenke ut hva jeg vil si. Å snakke om de samme tingene er nytt for meg. Radio er nytt. Intervju er nytt. Nå skal jeg snakke til så mange mennesker på en gang – direkte.
Jeg tenker virkelig at jeg har fått en helt unik sjanse til å fortelle hva jeg mener, med min helt nye stemme. Den kan nok virke litt uøvd, men den er viktig likevel. Jeg håper dere hører. Jeg planlegger nemlig å si smarte ting.