Jeg har hatt to twitterkontoer en stund. Det har jeg skjønt at er dumt. Ihvertfall sier trendy SoMe-eksperter det (heter det SoMe nå?) Dessuten har jeg innsett at det egentlig ikke finnes noe skille mellom tegneserien og mitt vanlige liv. Jeg vil fra nå av bare ha én twitterkonto. Den heter @Dyrelyder, og kommer til å bli veldig morsom og fin. Følg med! Spennende, spennende!
I går gjorde jeg noe jeg ikke har gjort siden jeg var barn. I et forsøk på å kompensere for at verden har blitt mørk og våt og høstete, laget Nikolai og jeg vafler. Da vaffelrøren var ferdig, og Nikolai gikk på butikken for å kjøpe brunost, mistet jeg kontrollen.
Et fullstendig dustelykkelig øyeblikk. Det varte helt til jeg kikket ut av vinduet, der naboen sto og kikket inn.
Jeg ble så flau at jeg måtte gjemme meg i stua. Det er første gang jeg har blitt avslørt. Jeg er 25 år gammel. En flau voksen vaffelskurk. Jeg tilsto selvfølgelig med en gang Nikolai kom hjem.
Jeg ble heldigvis tilgitt. Nikolai er en veldig snill mann.
For å toppe alt så viste det seg at naboen jeg hadde sett over gaten egentlig bare var en (veldig menneskelig) verandakuppel.
Jeg har lært. Jeg skal aldri stjele igjen. I hvert fall ikke bakst.
Innimellom dukker det opp produkter så uforklarlig dustete at hjernen ikke helt greier å ta det innover seg. Dukken til Coop obs er et slikt produkt.
Sist fredag skrev A-magasinet om de flinke mennene. De som lykkes og vokser og stråler i arbeidslivet helt uten å bli syke, slik de flinke pikene så ofte blir. De flinke mennene fikk i tur og orden gi sine råd til oss puslete flinke piker. Vi burde slappe av mer. Skyte fra hofta. Delegere arbeidsoppgaver. Få oss en hobby. Generelt gjøre flere ikke-flinke-aktiviteter.
Jeg er flink. Jeg har alltid vært flink. Flink på skolen, flink i jobben, flink i livet. Flink er ikke en dum egenskap. Flink er ikke synonymt med svak og syk, selv om media har gjort en god jobb med å få det til å virke slik. Jeg er ikke et geni, men har kommet langt likevel. Det takker jeg flinkheten for
Artikkelens egentlige (og viktige) tema, som var økende sykefravær blant kvinner, druknet for meg i en grøt av passe nedlatende råd fra vellykkede menn og stakkarsliggjøring av de flinke pikene. Dette er ikke mennene i artikkelens feil, men A-magasinet og deres litt underlige valg av vinkling.
Økt sykefravær blant kvinner er et samfunnsproblem. Kombinasjonen av press fra samfunnet og skyhøye forventninger til egne prestasjoner, fører definivt til at mange dukker under. Det kan godt hende at det har noe med kulturen blant kvinner å gjøre også. Noe må gjøres. Slik kan det ikke fortsette. Jeg tror bare ikke løsningen er å sykeliggjøre egenskaper som egentlig er innmari positive. Som flinkhet.
Samfunnet trenger flinke folk. Folk med ansvarsfølelse som tenker på fellesskapet. Folk som rydder opp etter cowboyene som skyter fra hofta.