Vegetaruken er ferdig, og den har gått glimrende. Det skal jeg fortelle dere alt om, bare ikke nå. Akkurat nå må jeg nemlig jobbe. Det må jeg fordi fortids-meg har en tendens til å overvurdere evnene til fremtids-meg.
Og da skjer dette…
Så hvis jeg ikke på magisk vis faktisk utvikler superkrefter i løpet av det neste døgnet, vil det ta litt tid før dere får de saftige detaljene og konklusjonen etter livet blant grønnsakene.
Ikke veldig lang tid altså. Lover.
Råd fra en engasjert trollmann
Nå sitter jeg her med en kopp hjemmelaget musli (som smaker litt som pepperkaker) og nyter vegetardag 5. For noen timer siden ble jeg intervjuet av en veldig hyggelig fyr fra skribentersamfundet hos Det Norske Studentersamfund, og gikk en fin tur hjem i solen. Livet er ikke grusomt.
MEN: selv om livet ofte er veldig fint og veldig langt fra grusomt, engasjerer jeg meg for å gjøre det enda finere. For noen ting er litt grusomme, selv om man har musli og har blitt intervjuet av hyggelige fyrer.
Ikke alle er like glade i de som engasjerer seg, har jeg skjønt. De synes ikke nødvendigvis det er dumt at folk engasjerer seg. De synes bare det er litt slitsomt å høre om klimakrise og diskriminering, når de heller vi tenke på morsomme katter og Game of Thrones. Det skjønner jeg på et vis, men så tenker jeg det også kommer litt an på meningene.
For det ER en forskjell mellom folk som prøver å overbevise deg om å bli med og redde verden, og de som mener Iron Maiden er det eneste kule bandet på planeten.
En liten stund kjente jeg på det likevel. Jeg var litt nervøs for at folk ville synes jeg var maks irriterende om jeg både markerte meg som (potensiell) vegetarianer OG feminist.
Til det sa min australske vegetarvenn noe flott:
Han er klok. Så jeg bare fortsetter, jeg. Damn them!
Vedrørende kastanjer og lykkelig fisk
Dag fire er nådd i vegetaruka. I dag har ingen snakket om fjollete saker som dvaskhet hos vegetardamer. En fin dag så langt, altså.
I løpet av disse fire dagene med mye googling og ny informasjon, har jeg begynt å dele vegetarmat i to grupper. Nummer en er mat som BARE kan være vegetarisk. For eksempel falafel og hummus. Omnom! Nummer to er mat der man kan velge mellom å bruke plantebaserte råvarer eller kjøtt. For eksempel lasagne, pizza og taco.
Jeg har skjønt at der er den siste gruppen som skaper mest fuss og motstand. For oss som vanligvis ikke er vegetarianere, virker det veldig skummelt å bytte ut kjøttet i yndlingsretten med noe annet. Jeg er veldig overrasket over hvor smertefritt det egentlig har gått.
Det skal riktignok sies at det har vært litt ulik kvalitet på folks kjøtterstatningsråd:
Eksempel på vellykket kjøtterstatningsråd:
Eksempel på et noe mindre vellykket kjøtterstatningsråd:
Akkurat i tilfellet med makrellen tenker jeg det hadde vært like greit å si det som sant er: At noen ting bare må ofres, men at det forhåpentligvis leder til mye lykkeligere fisk.
Dvaske vegetardamer
Jeg har nådd dag tre i uken som vegetarianer. I går skrev jeg om hvordan folk har gitt meg massevis av gode tips og råd. I dag fikk jeg enda et tips. Dette fra en velmenende men passe frekk herremann. Jeg vil si at det kanskje er et av de mer absurde tipsene jeg har fått.
Hvor begynner man? ”Vegetardamer” i stedet for ”vegetarianere” er én ting, men å toppe det med en advarsel om at jeg som vegetardame må ”passe meg” for å ikke bli ”dvask”?!
Jeg synes vel egentlig ikke han hadde behøvd å bry seg om risikoen for min potensielle damedvaskhet i det hele tatt. Sist jeg sjekket var det uansett et usunt kosthold som gjorde folk dvaske, plantebasert eller ei. Og om han egentlig mente å advare meg mot å bli usunn, burde han vurdert å bruke ord som ikke handlet om kjønn og utseende. Det er mitt tips tilbake.
Snakk om å tråkke i salaten! (vegetarhumor)
Agurkflyndre og banantorsk – Den norske vegetarianeren
Uken som vegetarianer går så langt veldig bra. Jeg er mett, jeg tror jeg er ganske sunn og jeg føler meg som Jamie Oliver på kjøkkenet med alle de nye funky ingrediensene jeg har kjøpt. Jeg prøver til og med å gro min egen persille i vinduskarmen. I´m on fire! Den skal hete Persillusconi. Nok om det.
Jeg har fått massevis av gode tips og råd fra både venner og fremmede. Min oslobosatte australske vegetarvenn gjorde meg for eksempel observant på en mystisk norsk variant av vegetarianisme.
Veldig merkelig, synes jeg. Men alle har vel sitt.
Det blir ingen norsk-vegetarianisme og kålrotbreiflabb på meg. Jeg holder meg til den vanlige internasjonale varianten.
Hvis dere vil se hvordan det går, kan dere søke på #livetblantgrønnsakene på instagram. Der leker jeg matblogger og legger ut trendy bilder med filter. Som dette.