Innimellom møter jeg barn jeg syns er helt fantastiske. Det skjer ikke så veldig ofte. Det er sikkert fordi morsinstinktet mitt ikke har våknet enda. Jeg tror det ligger mumifisert dypt inni en mørk krypt et sted. 

Jeg har funnet ut at fellestrekket ved barn jeg liker er at de forstår alvoret ved ting. Verden er et vanskelig sted, og det kommer definitivt til å ende i katastrofe. Det er like greit å begynne å bekymre seg med en gang. I går var jeg i julelunsj, og traff en 9-åring som lærte meg at kunsten å koke grønnsaker kan være et spørsmål om liv og død. 

Fantastisk! 

Til jul fikk jeg et forkle mormor sydde da hun var 15 år, med tilhørende kort der hun skrev at hun mente jeg var en verdig arvtaker. Nå må jeg definitivt lære meg å lage annet enn grønnbrun stuing. 

Nikolai skal selvfølgelig også få ta del i grønnsaks-kokingen. Jeg vil helst at han også skal bli 100 år.

Men jo… Det å være barn. Jeg fant nylig ut at det finnes et Zelda-spill jeg ikke har spilt. Det kom som et lite sjokk. Halve barndommen min dreide seg om Zelda. Siden jeg var en litt tykk jente med bollesveis uten noen åpenbare evner, syntes jeg det var helt topp å leve livet igjennom en snasen blond helt i grønn tricot på fritiden. 

Jeg datt av nintendo-vognen etter at de kun begynte å lansere spill for «hele familien,» som for det meste handlet om å lage cupcakes eller oppdra ponnier. Zelda Skyward Sword ble visst lansert i 2011, og gikk meg hus forbi. Denne julen opplevde jeg, for første gang, at forbrukersamfunnet sviktet. 

Om jeg bare greier å mestre de dustete wii-kontrollerne…

God jul!