I dag møtte jeg to rare damer på Lindex.
Rumeneren som ble borte
En av vinterjakkene mine har et irriterende hull i foret. Det har den hatt i et par år, men jeg har vært for lat til å fikse det, selvom det har vist seg å være et ganske stort irritasjonsmoment. Litt som at jeg ikke fikk meg til å skifte lyspærer på kjøkkenet før ALLE lysene hadde gått, og jeg måtte lage mat i mørket.
Hullet spiser opp IFA-pastiller, kvitteringer, mynter og andre mer eller mindre verdifulle småsaker. I løpet av de tre siste årene har det akkumulert seg en aldri så liten formue nederst i foret på høyre side.
Denne vinteren har jeg kontor på Karl Johan. Det å høres ut som en vandrende sparegris midt i Oslo sentrum, har vist seg å bygge opp falske forhåpninger blant byens vanskeligstilte.
Jeg er barn av det 21. århundre, og forbinder kontanter med hasjkjøp og mafiavirksomhet… og bugg til 1 krone, men det er lenge siden. Det er så mange skyggesider ved det å gi til tiggere, at jeg syns det er vanskelig å vite hva som er rett og galt. Jeg begynte å gi penger til veldedige organisasjoner, prøvde å ikke legge merke til tiggerne, og bestemte meg for at det gjorde meg til et godt nok menneske.
Men pengejakken og en dame på hjørnet av Fredenborgsveien endret på ting.
Jeg vet ikke helt hva det var. Kanskje det var fordi hun sa noe, eller fordi hun var alene og ikke en del av en stor påtrengende gjeng, eller kanskje fordi det snart er jul..
Jeg følte meg som et stort klirrende monster. Det ble så tydelig at jeg hadde masse penger, og hun ingen. Dagen etter tok jeg med meg en hundrelapp, men da var hun borte.
Jeg syns fortsatt det er vanskelig å gi, og ikke vite hvor pengene egentlig går. Men akkurat nå har jeg lyst til å være litt naiv, og gi en tier i ny og ne. Ihvertfall til jeg får fikset hullet i foret, og tømt jakken for ukjente rikdommer.
…Og så håper jeg hun i Fredenborgsveien kommer tilbake. Jeg har en hundrelapp til overs.
Hva skjedde med stolen?
I forrige innlegg forlot jeg dere her:
Historien om den uheldige kontorstolen har fått litt ymse reaksjoner. Det var tydeligvis en litt rar ting av meg å gjøre. Det er jeg enig i. Jeg syns også det var en litt rar ting. Jeg tror ikke jeg ville gjort det igjen, om jeg hadde fått valget.
Dette er stort sett det folk har å si om saken:
Så… jeg har skjønt at jeg kanskje burde være litt flau. Jeg vet for eksempel at mine nåværende arbeidsgivere leser denne serien. Det burde jeg muligens tenkt på….men de er ganske liberale så jeg tror det går greit. De har ikke tatt fra meg kontorstolen på jobb enda.
Jeg tror alle mine hemninger for hva som er greit og ikke greit å dele med folk av kroppslige detaljer forsvant den sommeren jeg jobbet som hjelpepleier.
Jeg må riktignok innrømme at jeg var ganske flau morgenen etter hendelsen…
…Og til dere som lurer på hva som skjedde med stolen: Jeg dynket den i salo og vann. Nikolai sa det var greit. Dét er kjærlighet.
Verdens beste samboer?
Før Nikolai og jeg flyttet sammen var jeg overbevist om at jeg kom til å bli den beste samboeren noensinne. Om det hadde vært en pris, ville den gått til meg. Jeg baker mitt eget brød, vasker dusjen når det er min tur og disker opp med høy-osteprosent-middag flere ganger i uken. Jeg har alle kvalitetene jeg skrev på CV-en da jeg forsøkte å få jobb som kommunegartner sommeren 2010: Hyggelig, omgjengelig, positiv, ryddig, samarbeider godt med andre, men jobber også godt alene. I´m a people person.
Trodde jeg…
Det viser seg i etterkant at jeg kan ha hatt et noe…skjevt bilde av meg selv.
Dette er et åpent brev til Nikolai. Jeg håper du kan overse og tilgi meg for at jeg kanskje ikke er helt det du forventet da vi flyttet sammen.
Beklager at jeg ser på kjøleskapet som en boks laget kun for makrell i tomat, jarlsberg og øl. Jeg begynner også å forstå at det er dumt å balansere alt på toppen av syltetøyglasset.
Jeg er lei for at jeg ser på stua som min egen personlige gymsal.
Unnskyld for at jeg ikke gidder å logge inn på min egen Netflix-konto, og får det til å virke som om du er i overkant avhengig av Buffy, Hart of Dixie og Veronica Mars.
Og til slutt… Tilgi meg for at jeg gikk i søvne og tisset på kontorstolen din sist helg da du var på firmatur. Til mitt forsvar er jeg sikker på at jeg i øyeblikket syntes den så ut som en do.
Jeg er sikker på at jeg har noen gode kvaliteter som samboer også. Prøv å fokuser på dem, så skal jeg prøve å fokusere på at eiendelene dine ikke fungerer som toalett.
Hvor naturlig er det å stryke noen i ansiktet?
Jeg har gått og kvernet på noe i løpet av de siste dagene. Jeg kverner ofte når jeg opplever noe jeg ikke er helt hundre prosent sikker på hvordan jeg skal håndtere. Det kan være forskjellige ting. Jeg har for eksempel også kvernet en del i det siste over om jeg skal olje kjøkkenbenken eller ikke, etter at jeg hørte at oljen var selvantennelig. Nikolai informerte meg om at det er neglelakkfjerneren min også, så jeg tror jeg ender på et «ja» angående akkurat kjøkkenbenken. Men vi får se… Jeg er litt nervøs for å brenne ned bygningen.
I tillegg til spørsmålet om kjøkkenbenken, har det altså vært en ting til.
Her for leden dag strøk en mann meg på kinnet i et møte. Slik:
Det syntes jeg var rart. Jeg er ganske sikker på at han ikke er fransk, eskimo eller del av en annen kultur der nære gester faller seg naturlig. I tillegg tenkte jeg at det var usedvanlig intimt til at vi bare har møttes et par ganger før – kun i formelle settinger. Ingen andre i møtet fikk ta del i ansiktsstrykingen heller. Så derfor tenkte jeg:
Det virker som om vi har hoppet et par tiår tilbake i tid når det gjelder likestilling. Samfunnet har for tiden like sunne rollemodeller som palmeolje dekket i ostepop. Det er dumt. Jeg merker spesielt hvor dumt det er, siden jeg er en ung jente som prøver å lykkes i reklamebransjen. Der er det fortsatt en del mennesker med verdier fra et annet århundre. De aller fleste er hyggelige, men det er noen…
Innimellom blir jeg tatt ca like seriøst som en ponni.
Andre ganger virker det som om folk forveksler meg med døtrene sine.
Og innimellom har jeg følt meg alvorlig fornærmet, og veldig veldig skuffet over folk og firmaers holdninger.
Så jeg har altså kvernet en del over kinnstrykingen. På et punkt begynte jeg å tvile. Det er jo så mange høye stemmer der ute, som mener kvinner tar seg så nær av ting.
Jeg vet jo at jeg har noe mer ømfientlige intimgrenser enn folk flest.
Det skal sies at jeg jobber med saken. Jeg øver meg for eksempel på å være komfortabel med å klemme folk. Det har jeg lært at er nødvendig i jobblivet, om man skal opprettholde den hyggelige og lette tonen alle er på utkikk etter.
Men i hvilke situasjoner stryker man noen man ikke kjenner i ansiktet? Sånn egentlig?
Jeg tror ikke det finnes noen. Jeg tror rett og slett ansiktsstryking er ganske ufint. I beste fall veldig veldig rart.
Jeg hørte en historie en gang, som i kortversjon gikk ca slik: Etter en rettsak fikk en kvinnelig advokat en ordentlig bjørneklem av motpartens mannligve advokat og kommentaren «Du er jo ganske tøff, du!»
Det virker på en måte nesten hyggelig. Hun fikk jo en klem, og han sa hun var tøff. Hvis noen hadde komfrontert ham, ville han sikkert bare sagt at han gjorde det for å være grei. Men han var jo ikke grei… Man går ikke rundt og bjørneklemmer motstanderene sine. Om hun hadde vært en stor skjeggete mann, ville den kommentaren og den klemmen aldri i livet gått igjennom.
Så ikke noe mer ansiktsstryking og «jenta mi,» takk.