Oppdateringen denne uken blir utsatt, grunnet mine nyoppdagede evner som «Heavy» i Team Fortress 2.
Jeg lover å komme sterkere tilbake når jeg har plaffet meg ferdig.
Kunsten å kjede seg
Etter at jeg startet som selvstendig næringsdrivende, tok det veldig kort tid før jeg ble besatt. Jeg tror det sitter i meg fra barndommen, da jeg spilte mye nintendo. Jeg ble så avhengig av Donkey Kong 64 at jeg (i de korte periodene jeg sov istedet for å spille) drømte jeg var en gullbanan.
5 uker med sammenhengende donkey-kong-spilling resulterte i den verste smellen jeg har gått på i mitt liv. Jakten på gullbananer ble en forkrøplet plikt, istedet for gøy. Jeg minnes det som en veldig mørk og vanskelig tid. Nå som jeg er voksen har jeg blitt veldig observant på at post-donkey-kong-depresjonen aldri skal gjenta seg – i noen form.
Jeg har innsett at det krevers mye mer å runde næringslivet, enn Donkey Kong 64.
Nå har jeg gått igjennom to år med enkeltmannsforetak og konstant jobbing, og har begynt å merke at det er på tide med en forandring.
Jeg har derfor begynt å jobbe 8 timer om dagen, istedet for 14. Det betyr at jeg nå har ganske mange timer til overs hver dag. Det er en bra ting. Jeg har bare glemt hva man bruker alle timene til.
Etter å ha plukket støv fra vegg-til-vegg teppet mitt en stund, gikk jeg ut av huset. Det førte til et farlig tidsfordriv.
Da jeg hadde robbet alle mid-season-salgene i hele byen, toppet det seg i akvariebutikken på Løren.
Jeg ble heldigvis fortalt at fisken mest sannsynlig kom til å dø før jeg nådde pensjonsalder.
Nå har jeg sluttet å kjøpe ting, og begynt å spille et spill som heter
«Don´t starve».Det går ut på at man er en liten rar figur, som skal overleve i en skog. Jeg vet ikke hvor lenge. Jeg tror ikke spillet har noe mer ved seg enn det. Jeg har spilt det sammenhengende hele helgen. Jeg tenker på å skaffe meg en hobby… etter at jeg har rundet «Don´t starve».
Å føle seg dum
Jeg er ganske smart. Ikke rakettforsker-smart, men smart. Jeg fikk toppkarakterer på skolen, og nå gjør jeg det temmelig bra som selvstendig næringsdrivende. Det er stas. Det var en stund jeg ønsket å bytte ut smartheten med talent i gym (Jeg fikk 2 i turn, etter at jeg holdt på å knekke ryggen da jeg tok bakoverkråke). Nå er jeg derimot ganske fornøyd med å være smart istedet for sprek på friskis og svettis.
Én gang i året føler jeg meg ordentlig dum. Siden jeg ikke er vant til å føle meg dum, forvirrer jeg følelsen med sinne, sorg, desperasjon og angst. En følelse verre enn da foreldrene mine skylte ned gullfisken min Gurgel i do.
Roten til grusomheten er selvangivelsen.
Jeg er flink. Ordentlig flink. Jeg samler på bilag i en fin blå perm merket «Jennys bissniss-perm 2013». Jeg fører regnskap over utgifter og inntekter. Jeg har foliokonto, momskonto og skattekonto. Jeg har kontroll. Til tross for dette, mister jeg all verdens form for oversikt i det øyeblikket jeg åpner altinn.
Næringsoppgaven er som en labyrint. Man må navigere seg unna monstre og fallgroper kalt RF-skjema 34689 for lott og friluftsfiske med halv næringssats og post 2356 for halvert avsgrivningsgrunnlag for enslige unge kvinner bosatt i indre mytjiknekken. Om man først går feil er det ingen vei tilbake.
Jeg satte meg ned med den en dag jeg hadde overskudd og var lykkelig. Dagen endte med nervøse rykninger og sammenbrudd.
Dagen etter ringte jeg skatteetaten, desperat etter hjelp. På andre siden av telefonlinjen satt en 60 år gammel dame med windows 95. Hun hadde ikke brukt det elektroniske systemet før, og ble så frustret at hun serverte meg en gloserekke jeg håper jeg aldri hører igjen. Da jeg spurte om det var noen andre på kontoret som hadde mer kunnskap om temaet (ikke var fullstendig amøbe), tok hun det så personlig at jeg var redd hun skulle halshugge meg.
Beklager at dette innlegger ble mer sinna-tekst enn tegneserie, men jeg er veldig veldig sinna. Det burde være så lett, men det er så vanskelig.
Bu!
Moses og Tveita-damen
Jeg har retningssans som et papirfly. Om hele verden hadde pekt meg i riktig retning, ville jeg likevel gått feil. Selv etter at jeg fikk smarttelefon med google maps, har jeg konsekvent gått meg vill.
Derfor får jeg angsten når folk spør meg om veien. De vet ikke hva de utsetter seg for. Det var sikkert en som meg som fikk Moses til å vandre rundt i ørkenen i en halv mannsalder. Jeg har heldigvis funnet den perfekte teknikken for å unngå situasjonen.
Her forleden dag falt jeg likevel i fellen. På Jernbanetorget T-banestasjon traff jeg en søt gammel dame. Hun hadde sånn østblokk-aksang som minner meg om triste langsomme filmer, sorthvitt-bilder og menn i sixpence. Hun skulle til Tveita for å besøke familien. Jeg feilet så miserabelt i å hjelpe henne, at det er verdt et innlegg. Det er viktig å spesifisere at jeg skulle ta T-bane 3 eller 4.
Dette var hendelsesforløpet:
…Så jeg havnet på T-bane 1, og hun ble stående igjen på perrongen. Om hun noensinne kom seg på T-bane 2 til Tveita og familien forblir et mysterium. Jeg skal aldri hjelpe noen igjen.
3 steg til snilt barn
Jeg har ignorert dette lenge. Det gikk opp for meg i begynnelsen av tenårene en gang, men det var heldigvis for tidlig til at jeg behøvde å ta stilling til det. Nå er jeg ikke i begynnelsen av tenårene lenger, jeg har en kjæreste som familien ser ut til å like, og relativt stabil økonomi. Dette er et problem. Jeg har ikke blitt konfrontert direkte enda, men det har begynt å snike seg frem i familieselskaper. Så langt har kommentarene vært kamuflert bak humor og ironi, men det har blitt nevnt.
Saken er den at av alle familiens avkom er jeg…
Om ikke lenge vil det bli forventet…
Jeg er heldigvis fremdeles tidlig i 20-årene, så jeg forventer ikke at presset skal begynne med det aller første. Men det kommer. Jeg har derfor bestemt meg for å begynne med forberedelsene. Nødvendige forhåndsregler må bli tatt, ansvar må fordeles og fremdriftsplaner må utarbeides. Jeg har planer om at Nikolai skal spille en sentral rolle i dette scenarioet, så det kreves at han er nødvendig forberedt og informert.
Jeg har tidligere nevnt at jeg ikke er overbegeistret for barn. Selv ikke da jeg var barn likte jeg dem. Barn kan være så fryktelig slemme. Spesielt de pene barna. Jeg krysser fingrene for at jeg får et rart barn. Jeg har regnet ut at sjansen for det er relativt stor, siden jeg var et spesielt rart barn. Jeg har også sett barndomsbilder av Nikolai, som styrker teorien.
På et tidspunkt i barndommen ble jeg plutselig 30 cm høyere og 20 kg tyngre enn alle de andre barna. Det var problematisk. De pene barna taklet denne forandringen spesielt dårlig.
På skolefesten i 6. klasset tilspisset det seg ytteligere, da jeg ble kåret til dronning og den laveste gutten ble kåret til konge. Vi måtte danse roligdans alene på et bord, mens alle så på.
Jeg er usikker på om noen av de ansvarlige for valgprosessen leser denne serien. Hvis dere gjør det: Jeg håper Norges økning av gonorétilfeller har med dere å gjøre. Den situasjonen ligger på topp ti-listen min over ydmykende hendelser – over den gangen jeg gikk med skjørtet i strømpebuksa en hel dag.
Om jeg får et pent barn, som er synonymt med et slemt barn, er jeg livredd for å få denne telefonen:
For deretter å måtte ha denne samtalen:
Derfor har jeg lagt en slagplan. Om jeg, mot alle odds, skulle greie å få et pent barn, må jeg forhindre det i å bli slemt. Jeg har utarbeidet tre steg for å oppnå suksess.
1. Gi barnet upassende navn, gjerne med noe som ligner på «tiss» i seg.
2. Kle opp barnet rart. Om det begynner å ligne på en fragle, er målet nådd.
3. Skap en ytre fiende som forhinder barnet i å bryte regler. Om fienden er reell er irrelevant.
Seriøst… Hunerne i Mulan var dødsskumle.
Om jeg følger disse 3 stegene, er jeg sikker på at barnet blir så utstøtt av de andre pene barna, at det er nødt til å utvikle intelligens og personlighet sammen med de mindre pene. Planen er vanntett.
Jeg luftet ideen for Nikolai, som tok den overraskende positivt.
