Jenny Jordahl4. mai 2014 19:43

Reisedagbok: Vamos a la playa!

Jeg har vært borte en liten stund. Kanskje dere har merket det. Jeg håper det. Grunnen til at jeg har vært borte, er at Nikolai og jeg har vært en uke på Mallorca. Egentlig hadde vi tenkt til å dra til Thailand. Det er bare det at om man først drar så langt som til Thailand, så bør man liksom få maksimalt utbytte av reisen. Da vi skulle bestille hadde jeg ikke lyst på maksimalt-noe-som-helst. Jeg syntes mye var maksimalt i livet fra før av, om ikke ferien skulle være det også. Så derfor ble det altså chartertur til Mallorca. Et sted som ikke krever mer av deg enn at du greier å karre deg til den nærmeste tapas-pizza-steak-paella-bar-restauranten for å få i deg næring et par ganger i døgnet.

Når jeg reiser fører jeg alltid illustrert reisedagbok. Jeg innbiller meg at jeg en gang, når jeg blir gammel og benskjør, kommer til å sette stor pris på det. Det er viktig å huske på de små, rare og fine tingene. Denne reisedagboken fra Mallorca vil, om ikke annet, vise at jeg begynte å forberede meg på livet som pensjonist tidlig.
Turens dagbok ble kjøpt i Palma på «Corte de Ingles», i etasjen der de solgte en kombinasjon av bøker og skjønnhetsprodukter. Den har bilde av en kjærlighet på forsiden og er rød. Jeg er veldig fornøyd med valget.
Det foregår altså slik at jeg tegner ned mer eller mindre minneverdige hendelser, og limer inn mer eller mindre viktige ting relatert til tegningen ved siden av. Det er et system jeg synes fungerer bra.
Jeg tenkte at dere kunne få ta del i reisedagboken denne gangen. Jeg har fargelagt alle tegningene, så dere skal synes at de er fine å se på. De er ikke like fine i boken, så det blir litt juks. Men jeg har hørt at det er lov å jukse på internett.
Her er den helt usensurerte reisedagboken fra Palma, Mallorca. En dag-for-dag-beskrivelse av livet som ung syden-pensjonist.




Ekstra opplysning: Fotografen glemte å si i fra at jeg hadde kaffegrut i hele munnen. Derfor kjøpte jeg ikke bildet. Jeg angrer litt nå. Det var så stygt at det nesten var verdt de 8 euroene de ville ha for det













Utrolig hvor enkelt det egentlig er å fylle dagene…

Vi flyttet altså ikke til Palma. Vi er hjemme igjen nå. Jeg har fått to helt nye pigmentflekker og flasser på nesa. I morgen er det jobb, og ikke pizza og kokkosnøttdrinker til frokost. Jeg har bestemt meg for at det er helt fint. Jeg liker rundstykke med makrell i tomat. Om noe, så skulle jeg ønske at hverdagen min inneholdt litt mer snorkling. Det skal jeg prøve å få til.

, , , , , , , ,
Ingen kommentarer til Reisedagbok: Vamos a la playa!
Les mer
Jenny Jordahl25. april 2014 10:41

De veldig veldig sinna

Det har vært fint vær i det siste. Alt blir liksom litt finere når været er bra. Det er for eksempel bare grusomt, og ikke hinsides-forbi-all-smerte-grusomt, å stå opp om morgenen. Jeg får også muligheten til å bruke de supertrendy runde solbrillene jeg har kjøpt. Det er jeg veldig fornøyd med.

1_1

Men så finnes det noen som er så sinna at selv ikke fint vær og trendy solbriller hjelper. Så sinna er de, at de synes alle andre burde være like sinna. Derfor deler de sinnaheten sin med alle. For eksempel med meg. I påsken fikk jeg ta del i to helt fremmede menneskers turbulente følelsesliv.

Den første traff jeg ved søppelsjakten. Nikolai og jeg skulle ned til sentrum for å kjøpe stavmikser og påskeegg, og stoppet for å kaste søppel på veien. Et enormt feilgrep.

1

2

Det endte med at jeg fikk panikk, sa ”ha en fin dag” før hun var ferdig med å snakke, og løp fra både henne og Nikolai. Hun bor i blokken ovenfor vår. Jeg er redd jeg kan ha skaffet meg en fiende.

Det verste var at jeg i etterkant tenkte masse på hvor dårlig gjort det var å bare gå fra henne, og at det sikkert gjorde henne enda mer sinna. Akkurat som om det var jeg som oppførte meg kjipt, og ikke fru søppelsjakt med hang til aggressive monologer.

Hendelsen lå friskt i minne da jeg traff nummer to. Han satt på en benk i solen utenfor inngangsdøren, og stoppet meg i det jeg skulle låse meg inn. At han og fru søppelsjakt var av samme ulla skjønte jeg raskt, siden han også startet samtalen med å banne. Etter fiaskoen ved sjakten, bestemte jeg meg for å forsøke å være litt mer lyttende og hensynsfull denne gangen. Et enda større feilgrep.
3
4

Jeg vet ikke hva løsningen er. Løpe eller lytte? Kanskje man bør prøve å toppe dem. Jeg kunne for eksempel foreslått å bombe søppelsjakten.

Jeg håper jeg aldri blir en sånn som uoppfordret deler alle mine verste følelser med mennesker jeg ikke kjenner. Bortsett fra med dere da.

Bomb søppelsjakten!

, , , , ,
1 kommentar til De veldig veldig sinna
Les mer
Jenny Jordahl15. april 2014 12:31

Månedens blogg i Stella

Magasinet Stella har trukket frem Livet blant dyrene som månedens blogg. Jeg har aldri vært månedens noe-som-helst før, så dette er veldig stas. Jeg har fått bilde og allting. Og så har de skrevet «bloggtips» i sånne fine pastellfargede sirkler som matcher. Det liker jeg.

Du finner meg enkelt på side 40, ved siden av den veldig blå og brune reklamen for anti-cellulitt krem.
Dette er det første kvinnebladet jeg har kjøpt siden «Topp» intervjuet Elijah Wood etter den første Ringenes Herre-filmen. Nå ligger det og glinser på kjøkkenbordet, sammen med Morgenbladet og Aftenposten Innsikt. Det er som en slags spennende kuriositet. Om du kjøper Stella denne måneden kan du blant annet:
Lese om vårens hete sveiser:
Få praktiske treningstips:
Få nye venner:
Og med det sier jeg god påske! Nå går jeg ut i solen og spiser en is (som definitivt kommer til å legge seg rett på rumpa, så da må jeg nok kjøpe sånn blå og brun cellulittkrem eller ihvertfall begynne å trene med sandsekk)
, , , , , ,
9 kommentarer til Månedens blogg i Stella
Les mer
Jenny Jordahl10. april 2014 16:34

Fanatisk!

Mens jeg spiste lunsj i går, hørte jeg en hjerteskjærende historie om et forhold som falt i grus etter 8 år. Tenk det. Man sitter der og snakker om barn og leilighet, og så plutselig – poff – slutt.
Jeg er ikke så flink til å tenke på slike historier som enkelstående hendelser, som ikke har noe med meg å gjøre. For det første lever jeg meg veldig inn i alle de følelsene jeg forestiller meg at historiefortelleren må ha. For det andre tenker jeg at om det har skjedd med dem, kommer det nok til å skje meg også. Det gjelder selvfølgelig kun når utfallet er utelukkende negativt. Altså ikke ting som å vinne i lotto eller å oppdage en ny art som jeg kan kalle opp etter meg selv. Det er helt hinsides. At jeg kommer til å få en eller annen mystisk tidligere-trodd-utryddet tropesykdom, ser jeg derimot på som ganske sannsynlig.

Nå er jeg i hvert fall veldig nervøs for at Nikolai skal fordufte etter nøyaktig 8 år. 

…Men så sa hun som fortalte historien at man må huske å si til de man bryr seg om at man er glad i dem. Hvis man husker å si det litt oftere, er det visst ikke like stor sjanse for at de gjør noe skikkelig skikkelig kjipt. Selv ikke etter 8 år.

Så jeg bestemte meg for å fortelle Nikolai hvor glad jeg var i ham:

 
Jeg håper han tok det til seg, til tross for autocorrectfiasko.  (Jeg synes forresten det er litt urovekkende at ”fanatisk” ligger over ”fantastisk” på listen. Jeg har bestemt meg for å skrive ”fantastisk” oftere)
Damen hadde uansett rett, selv om det er en klisjé. Jeg liker klisjéer. (Det er sikkert derfor jeg har sett samtlige disneyfilmer minst 20 ganger) Jeg tenker at verden for eksempel hadde hatt behov for litt færre selvhjelpsbøker, samlivseksperter og terapauter om vi hadde sagt at vi er glade i hverandre litt oftere. For vi er jo faktisk det. 
, , , , , ,
Ingen kommentarer til Fanatisk!
Les mer
Jenny Jordahl2. april 2014 19:35

Hjelp! Jeg har kjøpt en selvhjelpsbok!

Jeg bekymrer meg. Hele tiden. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg bruker altså en kjempeporsjon av tiden til å virkelig kjenne på alt jeg synes er vanskelig eller ubehagelig.

Jeg har forstått at det er fryktelig utrendy å bekymre seg. Dette er tiden for raushet, har jeg skjønt. Raushet virker visst som en tryllemedisin mot bekymring. Jeg er nok ikke så raus. Jeg er nemlig litt redd for folk. Det overskygger nok ofte mange av de andre følelsene jeg burde følt for dem. Raushet for eksempel. Folk er nemlig så uberegnelige og gjør så absurde ting, og innimellom er de også ganske slemme. Det synes jeg er skikkelig skummelt. Så skummelt at jeg på et tidspunkt bestemte meg for at alle andre var enten var dumme eller en trussel (eller begge delene). Det hjalp på en måte litt.


Men så sluttet det å hjelpe. Det er grenser for hvor lenge man kan tenke at absolutt alle er dumme, uten at man blir litt deppa av det. I tillegg liker jeg jo faktisk mange veldig godt, selv om jeg synes de er litt skumle og innimellom gjør ganske rare ting. Så jeg begynte altså å tvile litt på teorien. Spesielt etter at jeg møtte Nikolai, som jeg synes er et genuint godt menneske.

Problemet er at nå sitter jeg fast. Det virker i hvert fall sånn, for hver gang jeg skal tenke på fine ting ender jeg opp med å tenke på det som er dumt istedet. Det er ganske slitsomt og upraktisk. I tillegg har jeg begynt å tenke at jeg er dum og teit, som har greid å henge meg opp i dette her.

Jeg har også lest artikler om at sterke kvinner ikke bekymrer seg. Jeg vil gjerne være sterk. Det bekymrer meg at jeg ikke er det.
Jeg har prøvd å fikse meg selv mange ganger før, men det har liksom ikke ført til noen permanent løsning.

Min største og verste bekymring er at denne tilstanden av evig bekymring ikke kommer til å endre seg. Så for å forhindre det, har jeg altså kjøpt en selvhjelpsbok. En veldig trendy en også, av Brené Brown. ”Daring Greatly” heter den på engelsk. På norsk heter den ”Uperfekt – våg og vise hvem du er”. (Nordmenn trenger visst å bli forklart ting litt ekstra)
Jeg har alltid tenkt at selvhjelpsbøker har vært ganske teit. I samme land som coacher og guruer og spåkoner og verdikompasser. I tillegg har jeg et bilde i hodet av hvem som kjøper selvhjelpsbøker, som jeg nødig vil bli assosiert med.


…Men jeg har bestemt meg for at jeg og alle fordommene mine får gå å ta oss en bolle. Hvis denne boken, med et litt diffust bilde av en rød blomst på coveret, sier den kan fikse meg så skal jeg gi den et forsøk. Den sier den skal hjelpe meg med å bli et helhjertet menneske. Jeg skal bli lykkelig og raus og elske meg selv og alle andre samtidig. 

Veldig ambisiøst. Jeg har trua.
, , , , , ,
2 kommentarer til Hjelp! Jeg har kjøpt en selvhjelpsbok!
Les mer
Forrige eller Neste
Laget på ♥ og brødskiver med peanutsmør