Livet blant dyrene

Jenny Jordahl21. august 2014 21:29

«Det må da værra lov å spøke litt»

Jeg syntes det var vanskelig å finne likesinnede jenter da jeg var yngre. Jeg likte dataspill, tegneserier, superheltfilmer og grandiosa. Det var lettere å finne likesinnede gutter. Vi kunne spille dataspill, lese tegneserier, se på superheltfilmer og spise grandiosa – akkurat slik både de og jeg ville. Topp stemning, syntes jeg.

Men så var det de gangene det ikke var topp stemning. De gangene jeg plutselig ikke passet inn. De gangene jeg sluttet å være med i gjengen, og ble jenta som ikke skjønte humoren. Hun pripne og litt nærtagende. Og jeg forsto ikke hva som var galt, for jeg tok jo alle de andre spøkene.

Jeg trodde helt oppriktig det var meg det var noe feil med.

En stund ønsket jeg så veldig å være gutt, bare så jeg kunne være med å le. Så jeg kunne se alle actionfilmene med tøffe menn og avkledde damer og bare le sammen med de andre. Det var så innmari ensomt på utsiden.

En hendelse som fikk meg til å tenke, var da jeg så Penn & Tellers program Bullsh*t. Programmet surret og gikk hyppig i et av mine gamle kollektiv. I en episode står Penn & Teller i sine mørke dresser sammen med en toppløs playboy-bunny kalt Natasha. Hun får æren av å understreke dagens poeng om at det ikke finnes noen link mellom vaksinering av barn og autisme.

En naken Natasha, en spøk mellom to voksne, intelligente, satiriske, morsomme og påkledde menn.

Det var aldri jeg som manglet humor, det var bare det at spøkene alltid gikk på min – på kvinners – bekostning. Det var ikke morsomt, det var kjipt.

En skulle tro det burde gjort meg lettet, men det gjorde meg bare forferdelig trist. For hvis det ikke var noe galt med meg, så var det jo noe galt med dem. Det gigantiske problemet som hadde fulgt meg så lenge, og som jeg trodde jeg kunne endre, var plutselig helt ute av min kontroll. Jeg følte meg hundre prosent maktesløs.

Jeg kjenner fremdeles litt på den følelsen, selvom jeg har skjønt at det er noe jeg kan gjøre. Og det er det jeg gjør nå, i disse radioresepsjonen og puppespøk-tider.

Men det må da værra lov å spøke litt?

Jeg synes heller vi bør være greie mot hverandre, slik at vi kan spille dataspill, lese tegneserier, se på superheltfilmer og spise grandiosa sammen.

humor, jente, penn & teller, playboy, radioresepsjonen, sexisme, spøk, tegneserie

3 kommentarer

Les mer

Jenny Jordahl18. august 2014 16:37

Stemmen

Den siste uken har vært litt overveldende. Ikke sånn Justin-Bieber-på-turne-overveldende, men overveldende nok for en som ikke har vært i rampelyset før. I hvert fall ikke siden jeg var 12 og ble intervjuet om alver. Det var nervepirrende nok det altså, men ikke helt det samme.

Denne gangen har jeg ordentlige meninger, og det virker som om folk er interessert i å høre dem. Tenk, jeg har endelig en stemme som er bra nok, viktig nok og artig nok til å få oppmerksomhet. Det er ganske utrolig. Slik har det nemlig ikke alltid vært.

Så det er jo temmelig oppløftende!

Etter Aftenposten er det plutselig mange flere som er interessert i tegneserien og meg. Jeg har fått være med på helt nye ting. Det har vært ganske sprøtt, smigrende, gøy, rart og nifst på en gang.

I løpet av den siste uken har jeg:

Jeg er jo vant til å skrive og tegne i ro og fred, der jeg kan bruke laaang tid på å tenke ut hva jeg vil si. Å snakke om de samme tingene er nytt for meg. Radio er nytt. Intervju er nytt. Nå skal jeg snakke til så mange mennesker på en gang – direkte.

Jeg tenker virkelig at jeg har fått en helt unik sjanse til å fortelle hva jeg mener, med min helt nye stemme. Den kan nok virke litt uøvd, men den er viktig likevel. Jeg håper dere hører. Jeg planlegger nemlig å si smarte ting.

alv, intervju, kommentarfelt, radio, stemme, tegneserie

4 kommentarer

Les mer

Jenny Jordahl8. august 2014 16:32

Sommerkroppen 2.0 – Fritt tolket etter kommentarfeltet.

Tirsdag forrige uke hadde jeg fortsatt sommerferie, og satt på café med min nye gresk-engelske venninne Natalia. Hun snakket om at det virket så lett å lykkes i Norge, og hvordan så mange hun hadde blitt kjent med var publisert på et eller annet vis. Jeg svarte noe som ”Njaooo … ikke så lett vel?,” og kjente et lite blaff av misunnelse. To dager senere var Livet Blant Dyrene og kroppshåret mitt i Aftenposten. Tenkt det. Nesten magisk.

…Og serien havnet slettes ikke der av seg selv. Den havnet der fordi alle dere som leser bloggen likte den, syntes den var viktig og spredde den. Det synes jeg er ganske utrolig. Så jeg må bare si:

Så den havnet altså i avisen. Både på papir og på nett. Meg og kroppen, kroppen og meg – plutselig eksponert for kommentarfelt og troll og alt som hører til det store delt-på-internett-eventyret. Mange begynte raskt å mene noe om meg, kroppen og innlegge mitt. Mye bra, mye dårlig, og mye helt underlig.

Selv synes jeg at jeg var ganske tydelig i innlegget. Kort oppsummert handlet det om:

– Folk mener for mye om kroppene til hverandre, og vegrer seg ikke for å si det høyt

– Det er dumt at vi stiller så strenge kroppslige krav til hverandre
– Vi blir nok gladere både i andre og i oss selv om vi løsner litt på kravene. Vi er jo mer enn bare kropp

Ganske greit og rett frem. Eller? For det virket nemlig som om mange ble veldig forvirret. Nesten som om de hadde lest et helt annet innlegg.

Plutselig fikk jeg kommentarer som:

Hvis jeg ikke hadde vært meg og skulle gjenskapt tegneserien, og bare hadde hatt kommentarfeltet som referanse, ville den sett ca slik ut:

Så ja…

Mitt kommentarfelt var langt ifra det verste jeg har sett, verken på facebook uten moderering eller aftenposten.no der det ble moderert, men det var ikke så bra heller. Jeg kunne ønske de seriøse nyhetsaktørene styrte kommentarfeltet enda mer. Vanskelig spørsmål det der. Skal noen kunne velge ut hvilke meninger som skal bli hørt? Hvem? Hvordan skal det gå til? Jeg har sett nok film til å vite at det er risky bissniss.

Likevel mener jeg at det å styre en debatt med en slags debattleder bør være mulig, uten å bli helt Nord Korea. Gi de som kommenterer et puff i riktig retning, så de i hvert fall holder seg til tema. Gjør rom for konstruktiv diskusjon.

Jeg hadde veldig lyst til å delta i kommentarfeltet, men det ble raskt vanskelig å vite hvordan jeg skulle angripe monsteret. Plutselig gikk diskusjonen over i å bli noe så usunt som en kjønnskamp, med absurde sidesprang om at homoseksuelle har funnet opp skjønnhetstyranniet. Det ble bare så innmari fjernt fra den diskusjonen jeg ønsket meg, og som jeg håpet skulle bli tatt.

Det er synd at kommentarfelter ofte blir en lekeplass for de drøyeste. De kommer neppe til å løse noen verdensproblemer.

Takk til alle dere som likevel tok opp kampen. Dere er tøffe! Og takk til alle dere som likte og delte. Dette har vært innmari moro, og jeg håper vi er et par millimeter nærmere en litt hyggeligere verden.

kommentarfelt, kroppspress, sommerkroppen

7 kommentarer

Les mer

Jenny Jordahl27. juli 2014 18:17

Sommerkroppen og meg

Hei!

Jeg heter Jenny og er 25 år gammel. Dette er min sommerkropp 2014.

Min sommerkropp 2014 er påfallende lik min vinterkropp 2013/2014, bare en god del svettere, rødere og mer fregnete. Sommerkroppen min har, akkurat som vinterkroppen, ligget stabilt på rundt 60 kilo og 168 cm siden jeg var 13 år gammel. Jeg tenker det er fordi den har funnet ut av hvordan den skal se ut, og det burde være helt greit.

Likevel er overgangen fra vinterkropp til sommerkropp mye vanskeligere enn det jeg synes er nødvending. Det er nok fordi dufflecoat og stilogs byttes ut med mye mer sparsommelig bekledning. Spesielt jeg, som svetter over gjennomsnittlig mye når tempraturen kryper over 19 grader, trenger små plagg med mye gjennomlufting. Mye hud der altså, og da er det plutselig fritt frem for alle og enhver å mene noe om det avkledde kvinneskroget.

Mange har i hvert fall tatt seg friheten til å mene mye om min figur siden jeg sluttet å være barn.

Det virker som om min avkledde sommerkropp bare har som funksjon å være attraktiv, og at den feiler miserabelt år etter år. Om mitt nakne lår ikke makter å tiltrekke en horde av virile mannfolk, eller i hvert fall vekke misunnelse hos andre kvinnfolk, så er det et innmari dårlig lår. Et usexy og overflødig lår jeg burde skamme meg over og dekke til.

Det utrolige er at min sommerkropp, akkurat som min vinterkropp, overrasker år etter år ved å vise at den behersker en hel rekke andre oppgaver. Denne sommeren har jeg, i tett samarbeid med den avkledde sommerkroppen, fått til en masse:

Og i tillegg til alt dette har jeg og min hårete, minipuppede og storrumpede sommerkropp greid å beholde mannen den tiltrakk seg for to år siden. Kan det være at mannen synes det er viktigere at jeg lager dataspill, enn at kroppen min er hårløs? Kan det være at han ikke ser på kroppen min utelukkende som en sex-ting, og at han i stedet er fornøyd med at jeg og hendene mine lærte ham å sløye fisk?

Den glatte, barberte, slanke, stramme, kurvede, brune, glinsende og seksualiserte kroppen ligger rundt oss som en klam tåke. Den grumser til hvordan vi opplever verdien av både oss selv og andre. Vi er så mye mer enn kropp, og kropp er så mye mer enn sex, uansett årstid.